Identitetspolitikk og ytringsfrihet

Dagfinn Koch, komponist

Jeg har fått en god del tilbakemeldinger på mitt innlegg [Glenn Erik] Hauglands ytringsrom: Statskunstens safe space? i Ballade 5. juli, der jeg blant annet har blitt spurt om hva jeg legger i identitetspolitikk, interseksjonalisme og woke. Begrepene anvendes i ytringsfrihetsdebatten, og da i særdeleshet av de av oss som er opptatt av den ideologien som ligger til grunn. Det er en ideologi som anvender kjente begreper, men som legger en helt annen mening i dem enn det de langt fleste er klar over. Social Justice (sosial rettferdighet) er samlebegrepet som har klare fellestrekk med politisk korrekthet.

Min beveggrunn for å engasjere meg er at jeg de siste fem år har sett at ytringsfriheten blir presset fra flere kanter, overraskende nok også fra prominente aktører blant skapende og utøvede kunstnere. Med utvidelsen av straffelovens § 185 Hatefulle ytringer, har vi i tillegg fått en lovgivning som kan innskrenke ytringsfriheten.

I dette essayet går jeg (1) først inn i de forestillinger som kjennetegner identitetspolitikk (IP). Deretter (2) beskriver jeg dens idéverden. Til slutt (3) sier jeg noe om hvorfor jeg mener ideologien er problematisk i forhold til det jeg legger i ytringsfrihet.

1. Identitespolitikkens forestillinger

Begrepene diversity (mangfold), inclusion (inkludering) og equity (rettferdighet) er nøkkelen til IP. Premisset er at alt kan reduseres til et spørsmål om makt, analysert ved hjelp av kritisk teori som jeg kommer tilbake til i del 2. I IP betyr mangfold ensretting, inkludering betyr ekskludering av annerledes tenkende, og rettferdighet betyr tvungen omfordeling av materielle ressurser.

Det er viktig å ikke forveksle equity (rettferdighet) med equality (likhet). Equality of Opportunity betyr at alle ideelt sett skal ha like muligheter, der det taes høyde for at resultatet ikke blir det samme for alle da vi har ulike evner. Equity of Outcome, som IP fronter, dreier seg om at hvis jeg ikke lykkes, er det ikke på grunn av manglende evner men fordi jeg av systemet er plassert lenger ned i makthierarkiet. En plassering som for eksempel skyldes kjønn, hudfarge, seksuell orientering eller funksjonshemming. I USA, hvor IP dominerer universitetene, vil du som farget bli kvotert inn. Kinesere og jøder som generelt oppnår bedre resultater vil derfor få redusert sjansen til å studere ved de fremste universitetene.

Som hvit mann er jeg ifølge IP øverst i makthierarkiet. Jeg representerer den kaukasiske rase som ved hjelp av kolonialisme i uminnelige tider har undertrykt alle andre. Dette gjelder alle hvite menn, uansett stilling i eller utenfor arbeidslivet, også de som ennå ikke er født.

Ifølge IP er vi kommet til et vendepunkt i historien der white supremacy (hvit overlegenhet) skal avkoloniseres i samfunnet. Logikk, som filosofisk metode, må avskaffes da det er en konstruksjon skapt av hvite menn. Det samme gjelder for empiri (vitenskapelig metode). Derfor er min sannet, og derav mine følelser, viktigere enn objektive fakta. Lived experience (levd livserfaring) betyr at en hvit person ikke kan sette seg inn i hvordan en farget person har det. Det er derimot fullt mulig motsatt vei. Språk er vold på lik linje med fysisk vold. Mikroaggresjon betyr at jeg kan føle at du har noe imot meg selv om du ikke har det, og at jeg kan anklage deg for det. Derfor stilles det krav til Safe spaces (sikre ytringsrom) og Trigger warnings (varslet ubehag), som legitimerer Cancel culture (scenenekt).

Multikulturalisme betyr at et hvert menneske, uansett kulturell og religiøs bakgrunn som blir eksponert for det Skandinaviske sosialdemokratiet vil transformeres til gode sosialdemokrater. Erfaringen så langt tilsier at det ikke er en naturlov. Grunnen til at en ikke har lykkes er ifølge IP at det norske samfunnet er rasistisk.

Ifølge IP er det nå minoritetenes tur til å sette dagsorden gjennom at mindretallskravene skal få gjennomslag på bekostning av majoriteten. Her er det ikke bare snakk om rase, men også funksjonshemmede og religiøse og seksuelle minoriteter. Men også islams 1.8 milliarder troende anses i utgangspunktet som en religiøs minoritet. Dette da narrativet er at islam har blitt, og blir, undertrykket av ulike former for kristenkulturell kolonialisme.

I IP skilles det mellom sex (biologisk kjønn) og gender (sosialt kjønn). En sentral forestilling er flytende kjønn. Det vil si at kjønn ikke er binært mann kvinne. Likefullt kan en være født i feil kropp og derfor identifisere seg med det motsatte biologiske kjønn med eller uten kjønnskorrigerende kirurgi. I Norge er det innført et tredje juridisk kjønn, som er en del av IP- ideologien.

Interseksjonalitet betyr at en tilhører to eller flere undertrykte minoriteter. Jeg, for eksempel, sliter den dag i dag med alvorlige følger etter en sykehusinfeksjon ved fødselen. Som bevegelseshemmet er jeg en minoritet, men som hvit mann er jeg en undertrykker. Spørsmålet er hva som veier tyngst: den bevegelseshemmede eller kaukasieren.

2. Identitespolitikkens ideologiske forbilde.

Vladmir Lenin (1870-1924) sitt håp om å eksportere den russiske revolusjonen i 1917 lykkes ikke i første omgang. I de gryende demokratiene i Vest-Europa foregikk det sosiale reformer som gjorde dem motstandsdyktige mot det autoritære kommunistiske tankegodset. Demokrati var ifølge Lenin en borgerlig konstruksjon for å undertrykke proletariatet. Lenins nye definisjon av demokrati var et samfunn der alle mente det samme som ham; eller å dele det samme ytringsrom som det kalles idag. På den måten ville det ikke oppstå konflikter i et klasseløst samfunn. Det norske arbeiderparti grunnlagt i 1887, meldte seg forøvrig inn i Den kommunistiske internasjonale (Komintern) i 1919 og ble ekskludert i 1923, da de ikke ville underordne seg. Som et resultat ble Norges kommunistiske parti opprettet.

Kommunisme dreier seg om å skape en ny paradisisk verden gjennom en total utslettelse av det bestående, uten å ha en klar idé om hva som skal komme i stedet. Sentralt er forestillingen om at menneskets antropologi kan omskapes for å virkeliggjøre utopien. En utopi som ifølge Lenin bare kunne opprettholdes gjennom aktiv terror. Ben Shapiro skriver i The Authoritarian Moment: How the Left Weaponized America’s Institutions Against Dissent (2021): «Det er to former for samhold: samhold gjennom at en anerkjenner de fundamentale menneskerettighetene, eller samhold gjennom ensretting.» (Min oversettelse.)

Kommunismen var ikke en grasrotbevegelse. Innsiktene lå riktignok hos proletariatet, men det krevdes intellektuelle ledere for å fortelle dem hva disse bestod i. Bondestanden ble sett ned på på som klassestrebere. Disse måtte derfor tvangskollektiviseres, da selveiende bønder ville forsøke å akkumulere kapital, som igjen ville føre til ulikheter. Kjernefamilien ble også sett på som et problem, da familier har en tendens til å samarbeide, noe som også stred imot den kollektivistiske utopien.

Ved at den russiske revolusjonen ikke lot seg å eksportere til Vest-Europa, trengtes det som sagt en annen strategi. En strategi som har blitt kjent som Den lange marsjen gjennom institusjonene. Et viktig navn er den italienske filosofen og kommunisten Antonio Gramsci (1897-1937) som utviklet tankene om kulturelt hegemoni da han satt fengslet i det fascistiske Italia. Han mente at de intellektuelle skulle innta en ledende rolle ved over lang tid å spre revolusjonen via samfunnsinstitusjonene. Et annet sentralt navn er Georg Lukács (1885-1971), som hadde stor innflytelse på utviklingen av kritisk (samfunns-) teori. En teori som ble utviklet av sosialforskere som blant annet Theodor W. Adorno (1903-69), Max Horkheimer (1895-1973) og Herbert Marcuse (1898-1979) i det miljøet som i dagligtale blir kalt Frankfurterskolen. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 flyktet sentrale skikkelser til USA hvor de ble tilknyttet viktige universiteter, som gav dem stor innflytelse, som strekker seg helt frem til vår samtid. I dag er instituttet, som ble grunnlagt i 1923, tilknyttet Johann Wolfgang Goethe-Universitetet i Frankfurt am Main. Metodisk lener forskningen seg på marxisme, der alt reduseres til et spørsmål om makt, økonomi og klasse. (IP har byttet ut klasse med rase.) Intensjonen bak Frankfurterskolens forskning idag, er å analysere utviklingen av sosiale forhold sett i lys av markedsøkonomi, med en allmen teoretisk generalisert tolkning.

Jeg mener derfor at kritisk teori brukt til daglig forutsetter at alt er retorisk, ideologisk og manipulerende. Når vi for eksempel ser på vår egen tids presse, er det åpenbart at menneskelig diskurs i offentligheten i stor grad er retorisk, ideologisk og manipulerende. Den rådende pressen lener seg helt klart til venstre i det politiske spekteret og er bevisst eller ubevisst en viktig formidler av IP-aktivismens kultur-marxistiske tankegods.

3. Identitespolitikkens forhold til ytringsfrihet.

I før nevnte bok av Ben Shapiro skriver han også: «Våre kulturkriger dreier seg om et enkelt spørsmål: Kan vi enes om at ytringsfrihet er viktigere enn friheten til ikke å bli krenket? […] Hvis svaret er nei, tilhører du sannsynligvis venstresiden. Hvis svaret er ja, er du sannsynligvis en del av den tause majoriteten.» (Min oversettelse.)

IP er det motsatte av vår vestlige kulturs kristen-humanisme, der den betjener seg av de samme begrepene, men har gitt dem et helt annet innhold. Et avfortryllet sekulært samfunn er ikke særlig motstandsdyktig mot IP sin agenda, der IP fyller det opplyste tomrommet etter opplysningstiden. IP er av natur revolusjonær, og som dens ideologiske forbilde er det nihilisme satt i system. Ved å avvise de rådende normer er tanken at det vil det oppstå et nytt samfunn. Et samfunn der det etter min mening ikke er plass til tilgivelse, men bare tilståelse og underkastelse.

Det er derfor bekymringsfullt at aktivistgrupper, som mener seg å representere minoriteter, skal sette dagsorden. 98 prosent av befolkningen er for eksempel heteroseksuelle, der majoriteten av oss ønsker å leve et tradisjonelt familieliv. Det samme ønsker mange innenfor LBGT. Målet må være at vi alle kan leve de livene vi ønsker oss, uten å legge begrensninger for andre. Derfor er det forståelig at de fleste velger å tro at begrepene som anvendes betyr det samme som de selv legger i dem. Og at de derfor ikke ser poenget med, eller orker å sette seg inn i, hva IP egentlig står for.

Med utvidelsen av straffelovens § 185 Hatefulle ytringer, har vi i Norge fått en lovgivning som kan innskrenke ytringsfriheten. Paragrafen er ment å beskytte (a) hudfarge eller etnisk opprinnelse, (b) religion eller livssyn, (c) seksuell orientering, (d) kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk eller (e) nedsatt funksjonsevne. (Lov av 4. desember 2020 nr. 135 om straff.) I realiteten er det en paragraf som på sikt kan gi minoritets-aktivister og fundamentalistiske muslimer anledning til å begrense ytringsfriheten. La meg gi et eksempel: Hvis noen lager en karikatur av pave Frans som har sex med en altergutt, er det ikke en eneste av de 1.3 milliarder katolikkene i verden som kommer til å gå til politiet eller skjære strupen over på den læreren som viser tegningen til sine elever. Eller som Andrew Doyle skriver i Free Speech – And Why It Matters (2021): «Til slutt må vi vurdere hva som er mest samfunnsskadelig: en minoritet som oppmuntrer til vold mot medborgere, eller en stat som har blitt gitt makt til å sette grenser for tillatte tanker og tale. I sum antar jeg at de av oss som kan en par ting om historie vil mene det siste alternativet [er mest skadelig].» (Min oversettelse.)

Jeg ønsker i motsetning til aktivistene som omfavner IP, ikke å forby noens ytringer. Det jeg kjemper for er et samfunn der vi kan være uenig uten å måtte frykte bøter eller fengsel fordi selvoppnevnte representanter for det stadig økende antall minoriteter mener disse burde føle seg krenket. Jeg ønsker å kunne ha en samtale uten og bli stemplet som rasist, fascist, homofob, islamofob, klimafornekter og her forleden også klimaavviker. Begreper som egentlig utrykker at de som jeg er uenig med vil at jeg skal slutte å ytre meg.

Det flotte med vårt demokrati er at et marxistisk parti som Rødt kan stille til valg. I det klasseløse samfunn, som Rødt etterstreber, der friheten består i at alle mener det samme, er det derimot ikke plass for hverken venstre- eller høyreavvik, bare dialektisk materialistisk bliss. En bør generelt ikke la seg blende av de politiske partienes realpolitikk, men være seg bevisst ideologien som ligger til grunn for å forstå hva de legger i begrepene de anvender. Derfor er det utrolig viktig å sette seg inn i hva IP står for, ikke minst for å forstå konsekvensene før det er for sent.

Kilder:

Anonym. Strid og splittelse – Arbeiderpartiet i Komintern. Oslo. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. 2020.
https://www.arbark.no/Utstilling/AP_i_Komintern/AP_i_Komintern.htm

Doyle, Andrew. Free Speech – And Why It Matters. London. Constable. 2021 

Institut für Sozialforschung an der Johann Wolfgang Goethe-Universität.
http://www.ifs.uni-frankfurt.de

Knowles, Michael. Speechless – Controlling Words Controlling Minds. Washington DC. Regnery Publishing. 2021

Koch, Dagfinn. Hauglands ytringsrom: Statskunstens safe space? Oslo. Ballade. 2021 https://www.ballade.no/politikk-debatt/hauglands-ytringsrom-statskunstens-safe-space/

Koopmans, Ruud. Das verfallende Haus des Islam – Die religiösen Ursachen von Unfreiheit, Stagnation und Gewalt. München. C.H.Beck. 2019

Lindsay, James og Helen Pluckrose. Cynical theories : how activist scholarship made everything about race, gender, and identity – and why this harms everybody. Durham NC. Pitchstone Publishing. 2020

Lovdata https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-5#§199

Payne, Robert. The Life and Death of Lenin. New York. Simon & Schuster. 1964

Shapiro, Ben. The Authoritarian Moment – How the Left Weaponized America’s Institutions Against Dissent. New York. Broadside Books. 2021